De vanskelige temaene - hvor går grensen for hva man skal, kan og bør behandle i klasserommet?

Med tema internasjonal politikk på timeplanen i de siste seks ukene i politikklassen, har vi jobbet først med konflikten i Kongo, før vi nå har starta med å sette oss inn i hva som skjer i Syria. I den anledning har jeg lyst til å skrive litt om et dilemma som stadig har møtt meg i denne perioden, nemlig dette: Hvor går grensen for hva man kan, skal og bør formidle av grusomhet til elevene? Hva forventes det at jeg som lærer skal være i stand til å sette meg inn i og behandle av fryktelig stoff? Og ikke minst, hvor skal jeg legge lista for hva jeg tenker at elevene må og skal kunne forholde seg til? 

Problemet dukker opp i mange sammenhenger. Det går greit å fortelle om hvor mange som er voldtatt i Kongo når en snakker i prosenttall. Det blir mye verre når en skal lese artikler om det samme, hvor eksemplene er enkeltpersoner, ofte svært unge. Og når man kommer over i dokumentarform krevde det en lang diskusjon på kontoret i forkant før jeg valgte å vise en BBC-dokumentar om voldtekt som våpen i Kongo - med tydelig introduksjon til hvilke beskrivelser som ventet, og mulighet for å gjøre noe annet for de av elevene som ville slippe å se. 

Et annet tilfelle er når vi nå er i gang med Syria, og jeg ønsker at de skal bruke nettet for å sette seg inn i stoff om hva som skjer og har skjedd der. Alle oppgaver som innebærer google (spesielt bildesøk), sjekking av sosiale medier (som opposisjonens facebooksider) eller artikler som ikke er hentet fra norskspråklige aviser inneholder gjerne beskrivelser av hendelser som gjør det vanskelig for meg å sove om natten - og jeg vet at det samme er tilfelle med flere av elevene. Er det da riktig å sende dem inn i dette? Og hva med bildene? Det er umulig å gjøre et bildesøk i google på noen som helst stikkord om Syria uten å få opp de frykteligste bilder av døde og skadde mennesker, også i mer uskyldige søk. 

Så hva av dette er nødvendig for læring? Hvor langt skal en strekke seg for å skape forståelse for en situasjon, og når tipper det over i groteskhet, som gjør at elevene blokker ut stoffet heller enn å ta det inn? Den balansegangen synes jeg er fryktelig vanskelig. Ikke minst fordi jeg selv er svært sensitiv når det kommer til denne typen stoff - jeg synes det letteste er å holde meg på prosenter og statistikker. Kanskje leser jeg dermed også min egen reaksjon inn i elevene? Jeg har i diskusjoner med kollegene mine flere ganger fått argumentet "jo men dagens unge ser jo så mye rart, de tåler mer enn oss". Kanskje er det sånn? Jeg klarer ikke helt å tro på det, heller. Kanskje gjelder det for noen, men det er ganske sikkert mange også som bare har lært seg å stenge slikt stoff ute når de er i klasserommet, uten mulighet til å slippe unna materiale de ellers ville unngått for enhver pris. Men samtidig er jo samfunnsfagene der for å behandle samfunnet, og det skjer grusomme ting hele tiden. Var det da riktig av meg å la noen elever slippe å se en dokumentar som tross alt bare inneholdt fortellinger om virkeligheten? Kanskje er det nettopp dette de skal kunne lære å forholde seg til når de har valgt denne studieretningen? 

Ikke vet jeg svaret her, på tross av lange runder både for meg selv og med kolleger. Jeg har nok lagt meg på et nivå langt under det mange andre lærere ville valgt, men det igjen trenger jo ikke si at jeg har valgt feil retning. Kanskje er vi også for kjappe til å anta at mange tåler så mangt av inntrykk? Kanskje er det også med på å bidra til at vi gjør oss hardere. 

Når jeg så ikke egentlig har funnet svar på dilemmaet mitt, har jeg endt med å forankre undervisningen i følgende: Jeg tror det viktigste vi gjør oppi dette, er å formidle hvor alvorlig dette er, og å sette tonen for samtalen om dette sammen med elevene. Det har vært mitt holdepunkt i arbeidet med disse to temaene, og det er det jeg er sikker på. Når Kongo er tema skal vi ikke flåse om voldtekt. Når Kongo er tema skal vi ikke måtte høre krasse argumenter om asylsøkere som sidespor. Når Syria er tema så er det ikke greit å slå vitser om muslimer, eller å skli ut i konspirasjonsteorier mot USA. At dette skjer, sier meg at det elevene ikke trenger er flere detaljerte beskrivelser, i tekst eller bilde, av grusomhetene som foregår. Det sier meg at det viktigste vi formidler til dem er hvordan alvorlige hendelser kan og skal omtales og behandles. 

Kommentarer

Anonym sa…
Jeg synes det er godt du tar de valgene om ikke å kjøre på. Elever er forskjellige, og for noen vil bilder og for mange detaljer gjøre det altfor vanskelig å fordøye temaet, det er jeg overbevist om. - Er så lei av kolleger som mener "det tåler de sikkert", for det ER ikke alle som har godt av for mange detaljer!

Populære innlegg fra denne bloggen

Statsbudsjettet 2011 og frafall i videregående skole

Arbeid med roman i norskfaget: Tante Ulrikkes vei

Spill Alias!