Lærere, vær rause!
Skolestart nærmer seg! Ja jeg vet, det er noen uker igjen, men det nærmer seg like fullt. Og rundt om i Norges land sitter det en hel mengde med ferske lærere, som gleder seg og gruer seg og tenker frem mot debuten i klasserommet. Denne dagen de har ventet på i år etter år, og som nå er kommet. De skal inn i klasserommet og være sjefer, endelig på egen hånd.
Jeg har i den anledning lyst til å komme med en oppfordring til alle dere lærere som måtte lese denne bloggen, nemlig denne: Vær rause! Ta dere tid til å hjelpe. Del opplegg. Spør hvordan det går. Og det er ikke nok å være på tilbudssiden, det holder ikke å si "kom gjerne og spør", uten å komme med noe konkret. Vær direkte, spør etter tema og situasjon, drøft og bidra, øs av det dere, vi, kan. Det er så utrolig nyttig for den ferske. Det koster så lite for den som er dreven.
Da jeg selv startet som lærer for fem år siden, hadde jeg en stillingsprosent på 107 prosent, ja da, jeg tuller ikke, jeg ble ansatt som ny lærer med sju prosent fast overtid. Jeg hadde fem ulike fag, hvorav to norskklasser, den ene med 34 elever. Og ingen jobbet i team, så jeg var alene. Heldigvis hadde jeg en annen ny, fersk kollega, som jeg jobbet sammen med i ett av fagene. Men ellers var jeg stort sett alene om å finne opp kruttet. Mange spurte hvordan det gikk, men konkrete tips var det sparsomt med. Heldigvis hadde jeg mye krutt å bruke opp, men det gikk som det måtte gå: Jeg ble sykemeldt før første halvår var over. Diagnose? Stress. Jeg jobbet døgnet rundt, hver ettermiddag, hver søndag, alle feriedager, alltid. Jeg våknet om natta av mareritt om elever i store klasser, om rektor, om manglende skolebøker og om hauger av arbeid. Jeg mistet stemmen, ble pålagt mer arbeid, og ble sykemeldt igjen, uten å få vikar. Og jeg jobba, og jobba, og jobba. Innen året var året, var jeg utkjørt, rett og slett.
Hadde jeg ikke vært en av de antageligvis få nye lærerne som har en idé om at læreryrket er deres store kall i livet, så hadde jeg nok ganske sikkert vært ferdig i jobben etter det året. Og det skjer med mange, også med dem som får en tilpasset stilling, en god mentor, og solide fagteam i ryggen. Det er derfor den er så viktig, den innsatsen vi andre rundt de nye legger ned! De skal lære å gjøre det selv, de nye, men det lærer de best av å se mange ulike typer praksis, av å få mange konkrete tipspakker, som de selv kan bygge sin egen vei ut i fra.
Og så til sist, en hilsen til dere nye: Velkommen til verdens beste yrke! Det første året kommer til å være usannsynlig slitsomt, men det vil være verdt det - helt sikkert!
Jeg har i den anledning lyst til å komme med en oppfordring til alle dere lærere som måtte lese denne bloggen, nemlig denne: Vær rause! Ta dere tid til å hjelpe. Del opplegg. Spør hvordan det går. Og det er ikke nok å være på tilbudssiden, det holder ikke å si "kom gjerne og spør", uten å komme med noe konkret. Vær direkte, spør etter tema og situasjon, drøft og bidra, øs av det dere, vi, kan. Det er så utrolig nyttig for den ferske. Det koster så lite for den som er dreven.
Da jeg selv startet som lærer for fem år siden, hadde jeg en stillingsprosent på 107 prosent, ja da, jeg tuller ikke, jeg ble ansatt som ny lærer med sju prosent fast overtid. Jeg hadde fem ulike fag, hvorav to norskklasser, den ene med 34 elever. Og ingen jobbet i team, så jeg var alene. Heldigvis hadde jeg en annen ny, fersk kollega, som jeg jobbet sammen med i ett av fagene. Men ellers var jeg stort sett alene om å finne opp kruttet. Mange spurte hvordan det gikk, men konkrete tips var det sparsomt med. Heldigvis hadde jeg mye krutt å bruke opp, men det gikk som det måtte gå: Jeg ble sykemeldt før første halvår var over. Diagnose? Stress. Jeg jobbet døgnet rundt, hver ettermiddag, hver søndag, alle feriedager, alltid. Jeg våknet om natta av mareritt om elever i store klasser, om rektor, om manglende skolebøker og om hauger av arbeid. Jeg mistet stemmen, ble pålagt mer arbeid, og ble sykemeldt igjen, uten å få vikar. Og jeg jobba, og jobba, og jobba. Innen året var året, var jeg utkjørt, rett og slett.
Hadde jeg ikke vært en av de antageligvis få nye lærerne som har en idé om at læreryrket er deres store kall i livet, så hadde jeg nok ganske sikkert vært ferdig i jobben etter det året. Og det skjer med mange, også med dem som får en tilpasset stilling, en god mentor, og solide fagteam i ryggen. Det er derfor den er så viktig, den innsatsen vi andre rundt de nye legger ned! De skal lære å gjøre det selv, de nye, men det lærer de best av å se mange ulike typer praksis, av å få mange konkrete tipspakker, som de selv kan bygge sin egen vei ut i fra.
Og så til sist, en hilsen til dere nye: Velkommen til verdens beste yrke! Det første året kommer til å være usannsynlig slitsomt, men det vil være verdt det - helt sikkert!
Kommentarer
Bra og viktig innlegg!