Tid
I Norge har de aller fleste nok penger og kan kjøpe det de vil, ikke bare ut i fra behov, men også med utgangspunkt i hva man måtte ønske seg. Vi lever i et overflodssamfunn, hvor det å ikke ha råd til noe som oftest betyr at man har penger, men vil bruke dem på noe annet, eller i verste fall at man ikke har råd akkurat nå, men derimot om noen dager når lønna kommer inn på konto. Alt hva en vil ha, kan man få, og de fleste kan skaffe seg det samme. Likevel bevarer enkelte ting sitt stempel som eksklusive ”must-haves”, selv om de ikke lenger er noe man nødvendigvis må spare til eller jobbe for.
På julaften både i år og i fjor har jeg fått en teskje i sølv av mamma. De skal bli til et sett med teskjeer, som jeg kan bruke når jeg serverer kake når jeg har besøk. I tillegg burde jeg kanskje samle til et sett med sølvbestikk, slik at jeg kan bruke det når jeg har middagsbesøk? Det synes nok i alle fall mange bestemødre rundt omkring.
Bestikk i sølv, krystallglass og lignende er typisk for disse statussymbolene som man for ikke mange tiår siden brukte mange år på å få sett av. Velstanden var ikke like stor som i dag, og krystallglassene og sølvteskjeene kostet adskillig mer, sett i forhold til vanlige folks inntekt. Å gi bort slikt ble dermed som å gi bort en liten formue, og den som samlet sammen i fine sett kunne dekke opp med en noe større formue når en hadde (fint) besøk.
I dag derimot, er prisene fullt overkommelige med en nogenlunde grei inntekt, enhver som ønsker det kan i teorien investere i fulle sett av både krystall og sølv, og en kan dermed nesten bruke slikt til hverdags, hvis man har lyst. Men hvorfor skal man det? Hvorfor skal man kjøpe dyrt, når man kan få tilsvarende kvalitet billig? Hvorfor bruker man fortsatt penger på ting, på symboler som skal vise at en har brukt penger (eller tid) på å samle sammen 6-8-10-12 eksemplarer av et eller annet?
Det finnes mye annet som jeg heller vil ha, enn fullstendige sett med krystallglass og sølvskjeer. I et samfunn som er preget av hastverk, arbeid, reising, er det viktigste man har tid, og overskudd til å bruke denne tiden som man selv vil. Ikke tid til å kjøpe flere ting. Ikke tid til å være der man burde være for å gjøre det man burde gjøre når man har fri, for å bli sett på som passe kul, passe intelligent, passe smal og samtidig passe kommersiell, for ikke å snakke om passe sporty og passe individuell, samtidig som man skal være passe oppdattert på moten og ha passe mye egen stil.
Jeg ønsker meg egen tid. Min egen tid. Tid som kan brukes på noe som jeg ikke trenger å ta bilder av for at det skal være virkelig. Tid som jeg ikke behøver å fortelle om for at den skal ha verdi. Tid som ikke kan skildres i facebookstatusfeltet. Jeg ønsker meg tid som ikke kan beskrives med ord, tid som gir gode tanker, tid som ikke trenger tilskuere for å være viktig.
Tenk, så mye tid vi bruker på ting. Mitt nyttårsforsett er å bruke mer tid på tid.
På julaften både i år og i fjor har jeg fått en teskje i sølv av mamma. De skal bli til et sett med teskjeer, som jeg kan bruke når jeg serverer kake når jeg har besøk. I tillegg burde jeg kanskje samle til et sett med sølvbestikk, slik at jeg kan bruke det når jeg har middagsbesøk? Det synes nok i alle fall mange bestemødre rundt omkring.
Bestikk i sølv, krystallglass og lignende er typisk for disse statussymbolene som man for ikke mange tiår siden brukte mange år på å få sett av. Velstanden var ikke like stor som i dag, og krystallglassene og sølvteskjeene kostet adskillig mer, sett i forhold til vanlige folks inntekt. Å gi bort slikt ble dermed som å gi bort en liten formue, og den som samlet sammen i fine sett kunne dekke opp med en noe større formue når en hadde (fint) besøk.
I dag derimot, er prisene fullt overkommelige med en nogenlunde grei inntekt, enhver som ønsker det kan i teorien investere i fulle sett av både krystall og sølv, og en kan dermed nesten bruke slikt til hverdags, hvis man har lyst. Men hvorfor skal man det? Hvorfor skal man kjøpe dyrt, når man kan få tilsvarende kvalitet billig? Hvorfor bruker man fortsatt penger på ting, på symboler som skal vise at en har brukt penger (eller tid) på å samle sammen 6-8-10-12 eksemplarer av et eller annet?
Det finnes mye annet som jeg heller vil ha, enn fullstendige sett med krystallglass og sølvskjeer. I et samfunn som er preget av hastverk, arbeid, reising, er det viktigste man har tid, og overskudd til å bruke denne tiden som man selv vil. Ikke tid til å kjøpe flere ting. Ikke tid til å være der man burde være for å gjøre det man burde gjøre når man har fri, for å bli sett på som passe kul, passe intelligent, passe smal og samtidig passe kommersiell, for ikke å snakke om passe sporty og passe individuell, samtidig som man skal være passe oppdattert på moten og ha passe mye egen stil.
Jeg ønsker meg egen tid. Min egen tid. Tid som kan brukes på noe som jeg ikke trenger å ta bilder av for at det skal være virkelig. Tid som jeg ikke behøver å fortelle om for at den skal ha verdi. Tid som ikke kan skildres i facebookstatusfeltet. Jeg ønsker meg tid som ikke kan beskrives med ord, tid som gir gode tanker, tid som ikke trenger tilskuere for å være viktig.
Tenk, så mye tid vi bruker på ting. Mitt nyttårsforsett er å bruke mer tid på tid.
Kommentarer